Å skrive bok var ikke planen min fra starten. Det å skrive bok utviklet seg etterhvert som jeg skrev dagboknotater for meg selv.
Etter at jeg kom ut av det psykisk voldelige forholdet under dramatiske omstendigheter for noen år siden, var det god terapi å sette ord på alt jeg opplevde ved å skrive dagboknotater. Å skrive ble verktøyet mitt for å få klarhet og oversik med alt. For det var jo så uendelig mye som hadde forvirret meg i årene som mannen og jeg var et par.
Å utgi bok var aldri planen min fra starten, men idéen ble til da jeg skrev notater. Det å være i prosessen fra idéen var sådd, og til manuset var klart til å gå til forlaget, var vond og opprivende. For alt jeg hadde av vonde erfaringer i relasjonen skulle jo opp i dagen og bearbeides.
Det tok lang tid å skrive
Det har tatt lang tid å være i prosessen fra idé til ferdig manus, faktisk over 2 år. I denne tiden skrev jeg og jobbet meg gjennom det vonde. Og jeg var nødt til å ta lange pauser innimellom for å fordøye. Det var heller ikke alt jeg orket å få med i manuset, for det var for vondt for meg å sette ord på.
Belønningen som imidlertid ventet meg etter å ha kommet gjennom alt, var kunnskap, økt livskvalitet og bedre selvbilde. Jeg reiste meg igjen og fant tilbake til den livsglade kvinnen jeg var tidligere. Heldigvis for meg så traff jeg mannen i voksen alder. Jeg hadde dermed god hukommelse og klare meninger om hvem jeg var tidligere og hva som var viktig for meg. Da forholdet var over, var det således lett å sette meg et mål om å finne tilbake til den jeg var før jeg traff og etablerte en relasjon med denne mannen.
Verktøyene og hjelpemidlene som jeg brukte på denne reisen, er gitt god plass i manuset.