Hva er overgrep i parforhold? Hva mener jeg med overskriften «Hva er overgrep i parforhold?»
Det å si nei, stopp eller gi beskjed om at det som blir sagt eller gjort ikke er snilt eller greit, er for meg grensesetting. Når slik grensesetting blir ignorert, er det for meg overgrep.
Slik tydelig grensesetting, kan for mange være utfordrende og vanskelig å gjøre. Man kan jo lett komme litt «på kant» med dette å være høflig og hyggelig. Mange som er i vonde og konfliktfylte forhold, kan nok også være redde for å sette grenser, å si ifra, av frykt for å bli straffet.
Hva er grensesetting for deg? Hva skjer med deg når dine grenser overskrides?
Grenseoverskridelser er overgrep
Jeg har en bakgrunn og oppvekst preget av tydelig grensesetting. Jeg lærte dermed mye om grenser da jeg vokste opp.
Da jeg var i et psykisk voldelig forhold, respekterte ikke min eks min grensesetting, Min eks ignorerte også min grensesetting. Og ignoreringen og den manglende respekten for mine personlige grenser, brøt meg sakte, men sikkert ned, og fikk meg til å tvile på meg selv. Han visste mye om mine personlige grenser, men tro stadig over dem, og det føltes som overgrep hver eneste gang det skjedde. Og jeg ble brutt ned av et slikt mønster. Etter at det psykisk voldelige forholdet tok slutt, sitter jeg tilbake med den vonde følelsen av å være misbrukt fordi mine personlige grenser ikke ble respektert, men stadig ble tråkket over.
Les også:Ettervirkninger av psykisk vold
Jeg sa alltid ifra når det var overgrep
Jeg sa alltid ifra når det skjedde overgrep. Hver gang jeg ble snakket stygt og foraktfullt til, ble ydmyket, truet eller krenket, sa jeg ifra om det. Det ble ofte igangsatt endeløse diskusjoner, og det ble dårlig stemning av at jeg sa ifra. Som for å dekke over. Eller jeg ble møtt med taushet og ignorert, som om det jeg sa var uten betydning.
Og det resulterte alltid i fortvilelse og forvirring hos meg. For hvorfor ble ikke mine grenser, og det jeg sa om dette, tatt på alvor og respektert?
Jeg ble straffet når jeg sa ifra om det var overgrep
Når jeg satte grenser, sa nei eller stopp, eller sa ifra om ting som ikke var greit eller snilt, ble jeg anklaget for å være vanskelig. Og det ble alltid konflikt ut av det. Alt ble snudd om på, og jeg ble pekt på og gjort til problemet. Jeg ble altså straffet.
I ettertid har et slikt levesett med stadig grenseoverskridelser og overgrep, og der jeg ble gjort til problemet, satt dype spor i meg og gitt meg ettervirkninger. Jeg har bl.a. blitt ekstra vár og sensitiv for mine personlige grenser, og føler at jeg alltid er på vakt slik at jeg ikke skal risikere at mine personlige grenser tråkkes over igjen.
Jeg har lovet meg selv at jeg aldri mer skal havne i forhold der mine personlige grenser ikke blir respektert.
I boken min Vendepunkt forteller jeg ikke så mye om dette med overgrep, rett og slett fordi det var for tidlig i prosessen min med å sette ord på det. Men det er ett bilde i boken som representerer overgrepene, og som ble min måte å fortelle om det på. Bildet som representerer overgrepene, er en hvit rose i et mørkt og dystert rom. Motivet er fra Auschwitz-Birkenau, og motivet traff meg som en knyttneve i magen da jeg var på omvisning der og jeg forsto alt om overgrepene.